Ruth Sissel Larsen tok opp kampen mot Morbus Ménière, og jobber nå i 60 prosents stilling ved sykehuset St. Elisabeth i Trondheim.
- Jeg fikk det første anfallet høsten 2006, og etter hvert ballet det bare på seg. I de verste stundene trodde jeg at min verden skulle rase sammen, forteller Larsen. Etter mye stress både på hjemmebane og på jobb fikk hun diagnosen Morbus Ménière. En sykdom som for henne har symptomer som svimmelhet, balanseproblemer, tinnitus og dotter i ørene:
- Tidvis er det som en karusell inne i hodet mitt. Da er det bare å legge seg flatt ned og vente til anfallet går over. Vanligvis tar det et par timer, sier hun.
Virus på balansenerven
Like etter at Larsen fikk sitt første anfall dro hun først til lege, og så rett på jobben som helsesekretær ved sykehuset St. Elisabeth i Trondheim. Hun verken trodde eller ville innse at dette var annet enn et tilfeldig anfall, og av legene fikk hun høre at det sannsynligvis bare var et virus på balansenerven. Etter hvert gikk hun derimot i gulvet både hjemme og på jobb, og i juni 2007 skjønte hun at sykdommen var kommet for å bli:
- I september samme år ble jeg 100 prosent sykemeldt, og henvist til autogen trening ved coach Øyvind Neraas. I starten mislikte hun timene, og følte Neraas presset henne til å innse at hun hadde en kronisk sykdom:
- Han nærmest tvang meg til det, før han ba meg komme meg videre i livet og ut av depresjonen. Jeg ville ikke en gang innse først at jeg var deprimert, men han hadde rett, og i dag er jeg takknemlig for rådene han ga meg, sier hun.
Viktig med åpenhet
I forbindelse med timene hos Neraas fikk hun i hjemmelekse å fortelle omverdenen om sykdommen sin:
- Responsen jeg fikk var veldig positiv og ekstra morsomt var det at arbeidsplassen min var såpass forståelsesfull. Klinikksjef Asbjørn Karevold stilte opp på alle måter, og ga klar beskjed om at kollegene mine heretter måtte ta hensyn til meg, i større grad enn de hadde gjort før. Nå jobber jeg i 60 prosent stilling, mandag, onsdag og fredag, og stortrives med det. Det hender jeg blir sliten, men ikke verre enn at jeg takler det, sier hun.
- Jeg skylder dessuten fastlegen min Aage Bjærtnes på Risvollan legesenter, en stor takk. Han forlangte at før jeg fikk friskmelding fra sykemeldingen, måtte jeg be jobben lage et spesialtilpasset opplegg for meg. Han skjønte at om jeg ikke fikk dette ville det skjære seg igjen og igjen, legger hun til.
Bra å koble av
Et av rådene Larsen har til de som er i en lignende situasjon er å prøve å koble av fra hverdagen:
- Fra påsketider og frem til høsten bruker jeg og mannen min hytta ved havet så ofte vi kan. Det å sitte og se på sjøen med et glass vin og bare slappe av er medisin i seg selv. Dessuten har jeg en flott utsikt hjemme på Bratsberg i Trondheim, og i nærområdet er det mye natur og frisk luft, sier hun. Larsen anbefaler også å benytte seg av relevante hjelpefunksjoner:
- Tør å gå til en coach, som Øyvind Neraas. Søk hjelp hos NAV, arbeidsgiver og bedriftshelsetjenesten. Erkjenn overfor deg selv at sykdommen sannsynligvis er kronisk, og jobb deg så opp og fram ut i fra det. Ikke vær redd for å si det til sjefen og venner. Lær deg å si nei, uten å få dårlig samvittighet, og sørg for en god dialog med fastlegen, sier hun.
Ser lyst på livet
- Hvordan ser du på livet nå?
- Jeg ser lyst på livet. Jeg har en forståelsesfull omgangskrets, familie og arbeidsgiver. Jeg har en sønn på 25 år som snart blir pappa, og jeg blir bestemor. Det blir stort. Jeg og mannen min har det bra sammen, og så har vi jo Esko, hunden vår som er et kjært familiemedlem, Dessuten har jeg akkurat tatt fram motorsykkelen som jeg håper å få kjørt litt med. Alt er fryd og gammen, sier hun.
- Er du preget av sykdommen?
- Den tapper meg ja, men jeg har bestemt meg for at jeg skal fungere som normalt. Jeg kan ikke gi meg, og jobben er for meg alfa omega. Det er beviset på jeg fortsatt er verdt noe overfor meg selv, sier hun.
- Og alt er mulig, bare man vil nok, legger hun til med et muntert glimt i øyet.