Nytt fra utvalget for yrkesaktive

Den eneste mannen i utvalget, Per Gisle Enge, måtte dessverre melde forfall, men Anne Grete Fløysvik Balto, EvaNagy og undertegnede var til stede for å være med på en konferanse vi har vært med på å planlegge og gjennomføre sammen med HLF og Briskeby skole og kompetansesenter. 

Det viste seg å bli en strålende konferanse, med engasjerte fagfolk og brukere, og med stort utbytte for samtlige deltakere så vidt vi kunne se og forstå. Konferansen skal evalueres i desember, og det er ønskelig å kunne dokumentere best mulig det samlede fagstoffet som ble formidlet der.

Les også: Vellykket konferanse for yrkesaktive

Yrkesaktivt Utvalg har denne høsten vedtatt generelle retningslinjer for valg av «Årets Hørselsbedrift», og i år gikk prisen til Sametinget i Karasjok (se også bildet under). YAU gratulerer nok en gang! Det var en fryd å få være til stede under overrekkelsen, som fant sted på Briskeby under erfaringskonferansen, og det var vår forbundsleder Knut Magne Ellingsen som overrakte den. Vi håper prisen vil være til inspirasjon for mange bedrifter og arbeidsgivere.
(saken fortsetter under bildet)

Neste år håper vi å kunne dele ut prisen for «Årets Hørselsbedrift» på Landsmøtet i Bergen, hvis alt går etter planen. Stem inn en arbeidsgiver som er god på tilrettelegging og inkludering av hørselshemmede arbeidstakere innen 15. april 2012!

Utvalgets medlemmer har hatt mange utfordringer dette året, og vi har hatt spennende og gode møter, der vi opplever god fremdrift og kraft i det arbeidet vi ønsker å få til. I året som ligger foran oss skal vi systematisere og spisse innsatsen så godt vi kan, slik at vår samlede kunnskap blir omsatt til handling i det virkelige arbeidslivet, og dermed forhåpentligvis utgjøre en forskjell for landets yrkesaktive hørselshemmede.

Vi har særlig hatt glede av hurtig-undervisning med CI-utvalgets leder, Marte Oppedal Vale, hun ga oss et kræsj-kurs i likestillingsdebatten nærmest på direkten, og dermed kunne vi oppnå felles forståelse og skape klarhet i hvilket fokus utvalgets arbeid skal ha. 
 
Når vi nå ønsker å dreie hovedfokuset enda mer mot interessepolitikk, er det fordi vi fortsatt opplever at mange av våre medlemmer møter stor mangel på hørselsfaglig kompetanse hos arbeidslivets parter, helsepersonell og velferdspersonell. Vi ønsker også å skape broer og så god dynamikk som mulig mellom alle involverte parter i arbeidslivet, hørselsarbeid/helse og kulturliv.

Vi ser fortsatt på likemannsarbeidet som svært sentralt, og det ligger til rette for at yrkesaktive får tilgang til adekvate kurs i regi av HLF også i tiden fremover. Vi ønsker å være til stede på ulike kurs, dersom noen ønsker at vi skal komme, og vi skal se på vår deltakelse i sammenheng med andre oppdrag vi påtar oss.

Fremover vil vi ha et særligfokus på likestilling og likeverdighet for alle hørselshemmede. Når det er vedtatt i lovs form forbud mot diskriminering av alle slag,og fagforeningene har kjempet frem rettigheter for kvinner, etniske minoriteter, småbarnsforeldre og seniorer, er tiden absolutt inne for å se på oss med funksjonsnedsettelser som likeverdige innbyggere og borgere. Vi er så heldige at vi bor i et land som burde ha alle mulige forutsetninger til å bygge ned barrierer av alle slag, enten de er av kulturell, økonomisk eller praktisk art.

Arbeidsgivere kan få øynene opp og se på arbeidskraftressursen hos oss som moden, klar til å høstes. Innhøstingen er så langt ikke godt nok planlagt eller gjennomført, men ved samordning og holdningsskapende arbeid vil det være plass til alle nesten overalt. Saklig grunn til forskjellsbehandling er fortsatt et gjeldende prinsipp, som er både sunt og nødvendig.  Gapet mellom det ønskelige arbeidslivet og realitetens arbeidsliv er formidabelt – kravene øker år for år, og det er ganske heftig å følge med i timen når informasjonsflyten ikke går via gode kanaler for oss som hører lite eller ingenting. Det viser seg også at det ofte er lite tilrettelegging som skal til, og gode rutiner blir til et gode for alle arbeidstakere, enten de har funksjonsnedsettelser eller ei.

Når vi så alle blir reelt inkludert og ikke sysselsatt, får vi muligheten til å oppleve verdighet, selvaktelse og anerkjennelsesom en selvfølge i et relativt velutviklet samfunn, ikke bare som et abstrakt fenomen som lever i fine dokumenter på kontorene rundtomkring.

På vegne av Yrkesaktivt Utvalg,
Tone Østby Segtnan