Det sier Anne Kristine Grønsund.
44-åringen var selv prosjektleder for filmen «Veien tilbake – å få CI i voksen alder», forløperen til TV2-sendte «Ut av stillheten».
I sistnevnte har seerne fulgt Anne Kristine og fem andre personer i alderen 4-65 år. Alle har fått muligheten til å høre ved hjelp av CI, men med ulikt utfall.
Og med en sentral rolle både foran og bak kamera, har Anne Kristine Grønsund fått mange henvendelser. Både fra hørselshemmede og døve selv, men også fra nærpersoner som har fått mye større forståelse av hvordan det er å ikke høre. Det usynlige blir synliggjort.
– En særlig sterk henvendelse fikk jeg fra en ektemann som fortalte at han og hans hørselshemmede kone satt og så på serien, og at han begynte å gråte. Gjennom de ulike karakterene og deres formidling forsto han sin kone så mye bedre. Hun hadde ikke maktet å sette ord på det for han, men serien gjorde det mulig for dem å snakke om det som var vanskelig, sier Grønsund.
– Svært sterkt inntrykk gjør det også når jeg er blitt kontaktet av nærpersoner som formidler at de har fått et nytt syn på tegnspråk og hva det kan gjøre i mange døves og hørselshemmedes liv.
Se også: Hvordan er det å få CI i voksen alder?
– Hvordan vil du oppsummere serien?
– Serien "Ut av stillheten" viser at det finnes ulike veier til et godt kommunikativt liv. I serien får vi blant annet se mennesker som synes de har tatt livet tilbake takket være CI, andre som får livet tilbake takket være tegnspråk – og atter andre som lever godt der de kombinerer CI og tegnspråk i livet sitt. Jeg tror måten det er formidlet på, nært og personlig gjennom vanlig hverdagsliv, har gjort at vi ikke har nådd ut til folk, men inn til folk. Og når vi inn til folk, da driver vi holdningsskapende arbeid som har potensiale til å gjøre en forskjell.
– Utbytte av CI varierer sterkt
– Jeg synes også "Ut av stillheten" gir et realistisk og nyansert bilde av hva CI kan gjøre i ulike menneskers liv. Den viser at hørselsutbyttet man får med CI varierer sterkt. Videre viser den at CI både gir muligheter og har begrensninger. Den bryter også ned myten om at "CI gjør deg hørende" i den forstand at man ikke blir normalthørende med CI, men at man er hørselshemmet med CI – da snakker jeg om hørselshemmet som medisinsk begrep. Selv de med svært godt resultat, som Lilly og Grethe, opplever kommunikasjonsutfordringer når de er i gruppesamtaler, hører dårligere i støy enn normalthørende, og munnavleser. Videre viser serien at tegnspråk er til nytte og glede for flere. Enten uten CI eller i kombinasjon med CI. Den viser også at CI er ingen quick fix. Det er hardt arbeid – som regel over lang tid.
Se også: Hva er CI?
Anne Kristine Grønsund mener serien på en god måte får frem at livet med CI handler om hele den nære familien og det øvrige nettverket.
– Det er hvordan familien, og andre du møter i hverdagen, til sammen takler tilværelsen, som blir det avgjørende også for personen med CI. Jeg synes det er fint at serien har vist både utfordringer, gleder, begrensninger og muligheter. For de aller fleste er CI nettopp det, hver eneste dag.
– Jeg synes også serien setter fokus på noe som til nå har vært for lite fokusert på når det gjelder hørselstap, nemlig hvor mye energi det krever og hvor mye det påvirker det sosiale og følelsene våre. Sårheten ved dette kommer frem fordi karakterene makter å formidle og dele så personlig og nært. Jeg synes også det er viktig å si at det er viktige sider ved det å være døv som ikke er kommet frem i serien. Dette håper jeg blir mulig å formidle i en senere produksjon, sier Grønsund.
– Hva håper du serien vil føre til?
– Jeg håper serien bidrar til mer forståelse for hørselshemmedes situasjon. Energi og sosial deltakelse blir sterkt påvirket når hørselshemmede er i hørende miljø. Av den grunn må vi prioritere annerledes enn det andre gjør. Videre håper jeg sterkt at dette vil bidra til å heve statusen til norsk tegnspråk og åpne dører for å få til mer riksdekkende medieproduksjon der tegnspråk er sentralt, slik CI i denne serien har vært sentralt.
Hun håper serien bidrar til å nyansere synet på CI.
– CI er et høreapparat for døve og sterkt hørselshemmede, slik høreapparat er for tunghørte. Det er ikke en kur eller helbredelse. De tiltakene høreapparatbrukere trenger, de trenger også CI-brukere. CI-brukere er nærmest blitt plassert i en slags "elite-gruppe". Det må det bli slutt på. Ingen av oss er tjent med det, verken høreapparatbrukere eller CI-brukere.
– Vi vil bare leve
– Jeg håper serien vil bidra til mindre polariseringer i fagfeltet og hos organisasjonene, mer konstruktiv dialog og økt respekt for at vi alle står i ulike livssituasjoner og velger ulike løsninger. Det er svært mye som avgjør hvordan vi velger, og vi bør alle få lov til å velge det som passer oss best. Vi vil bare leve. Vi vil få livet og kommunikasjonen til å fungere. Det finnes flere måter å få det til på. Det kan være gjennom talespråk, gjennom tegnspråk, gjennom å kombinere talespråk og tegnspråk, eller gjennom norsk med tegnstøtte. Det kan være å bruke skrivetolk i noen situasjoner, tegnspråktolk i andre situasjoner, samtaleforsterker i andre situasjoner. Det kan være å prioritere bevisst i hverdagen hva man er med på. Uansett løsning, er det løsninger som må fungere sammen med andre mennesker, for det er i møte med andre mennesker at utfordringene oppstår.
– Ved å informere bredt om ulike muligheter, gis alle best mulige forutsetninger for å ta valg som passer dem og deres livssituasjon - valg som for så vidt også kan endres over tid.
Se også: HLF Briskeby har kurstilbud både til deg som venter på CI og til deg som har hatt CI en stund
– Det kreves mer enn et apparat
– Jeg håper fagfeltet forstår og tar konsekvensen av at å leve med hørselstap krever mer av fagfeltet enn det å tilpasse et høre- eller CI-apparat. Psykososiale forhold, psykisk helse, energi og muskelsmerter er et forsømt område i hørselsfaglig rehabilitering, men er svært sentralt for oss det gjelder. På Facebook-gruppa "Hørselshemmet - hva så?" tas det stadig opp spesielt to tema: det å stå utenfor og det å være sliten. Jeg er overbevist om at dersom tegnspråkmiljøene var større og flere, ville de to temaene vært mindre sentrale. Det går an å jobbe for flere og større tegnspråkmiljø. Men det krever vilje og handling.
– Så håper jeg jo selvsagt at nærpersoner og andre som er tett på hørselshemmede har fått mer kunnskap om og forståelse for hva det innebærer å leve med hørselstap. Serien formidler mye om dette. For det er når omgivelsene får økt kunnskap, og tar konsekvensen av det i dialog med oss, at vi får bedre muligheter til å finne gode løsninger.
– Jeg håper "Ut av stillheten" har nådd inn til folk. At vi med den som bakteppe kan oppnå mer dialog preget av gjensidig respekt for hverandre, i et felles ønske om å få livet til å fungere, avslutter Anne Kristine Grønsund.
