Av Tor Slette Johansen (tekst og foto)
Dette kommer frem i en studie utført ved fem sykehjem i Oslo og to i Bergen. Bak studien står audiograf og audiopedagog Jorunn Solheim (bildet) ved Lovisenberg Diakonale sykehus (LDS), dr. Olga Shiryaeva (LDS) og professor Kari J. Kværner ved Universitetssykehuset i Oslo. Undersøkelsen ga 195 svar (av 228 spurte), og omfatter alle pleieansatte ved sykehjemmene.
Studien viser at ni av ti av de ansatte ønsker og har behov for mer kunnskap om høreapparater.
Bare en av fem hadde mottatt noen form for opplæring i bruk og stell av høreapparater, og over halvparten av de spurte opplevde at høreapparater ikke ble benyttet fordi de eldre beboere i sykehjemmet ikke mestret å bruke dem. Fire av fem mente at deres beboere ble sosialt isolert på grunn av sine hørselsproblemer.
Et stort flertall av de ansatte på sykehjemmene følte behov for mer generell kunnskap om hørsel, om ulike typer høreapparater, om stell og vedlikehold og om lys- og lydforhold som kan bedre situasjonen for beboere med nedsatt hørsel.
Utgangspunktet for studien var Jorunn Solheims bok «Hør Her! Håndbok om høreapparat og hørselstekniske hjelpemidler», som ble finansiert med midler fra Extrastiftelsen.
Det er en liten oppslagsbok hvor brukeren selv, pårørende og pleiepersonell får informasjon om den enkeltes høreapparat, programinnstillinger, batteritype samt kontaktinformasjon fagperson med mer.
Dette er basiskunnskap som vil kunne være en viktig «førstehjelp» for å forhindre at høreapparater ikke brukes.
– Det er et faktum at mange eldre ikke er flinke nok til å gjøre seg nytte av sine høreapparater, enten det skyldes at informasjon glemmes, opplæring og oppfølging har vært mangelfull, eller at brukeren ikke mestrer de praktiske sidene knyttet til bruk. Det er anslått at over 20 prosent av tildelte høreapparater i liten grad brukes. Dette gjelder spesielt blant de eldste eldre, som gjerne bor på sykehjem, og vil være avhengige av hjelp fra andre for å nyttiggjøre seg sine høreapparat, sier Jorunn Solheim.
– Høreapparater som ikke benyttes representerer først og fremst et kommunikativt og sosialt problem, men har også en betydelig økonomisk dimensjon. En person er ikke «rehabilitert» etter tilpasning av høreapparater og/eller tildeling av hørselstekniske hjelpemidler. Det er snarere da hørselsrehabiliteringen starter.
– For vi vet at det er flere faktorer enn selve hørselstapet å ta hensyn til når man skal begynne med høreapparater; syn, finmotorikk, kognitive evner, støtteapparat (familie og pårørende), mobilitet, sosiale liv, aktiviteter, personlige preferanser, andre helseplager, tilgang til fagpersonell og så videre. Fordi behov, ønsker, evner og ressurser vil kunne endre seg med tiden, er det viktig at den enkelte følges opp over tid av fagpersoner som kan hørsel. Det er også god økonomi å sikre seg at hjelpemidlene brukes etter intensjonen.
Mange eldre hørselshemmede bor i sykehjem. Det naturlige spørsmålet er da: Hvilken kunnskap har de ansatte? Hva kan de?
– Og svaret? Veldig lite.
– Problemet er at de ikke er gitt forutsetninger til å tilegne seg den kunnskapen de selv sterkt ønsker. Jeg har besøkt og undervist ved mange sykehjem gjennom årene, men sykehjemmene har ikke råd til å betale for denne kompetansehevingen. Det har heller ikke ansvarlige for hjemmesykepleie og hjemmebaserte tjenester, som regelmessig må forholde seg til tjenestemottakere med et hørselsrelatert oppfølgingsbehov.
Solheim sier at hørselstap er blant de tre hyppigste plager som rammer eldre; de andre er slitasjesykdommer og problemer med blodtrykk.
I motsetning til mer fysiske og håndgripelige plager, er hørselsomsorgen i sykehjem ikke satt i system. Mange eldre har sammensatte diagnoser, og andre plager og sykdommer får gjerne høyere prioritet. Det bor cirka 42.000 eldre på sykehjem i Norge i dag, 11.000 av dem er demente.
Det sier seg selv at mange av disse vil være avhengig av den kunnskap, interesse, erfaring og kompetanse pleiepersonellet innehar.
Mange av de ansatte ved sykehjemmene ønsket bedre kontakt med det audiofaglige miljøet.
– Jeg synes det er viktig at det tilrettelegges for at de som kan hørsel, i mye større grad enn i dag kommer seg ut av klinikkene og ut til brukerne der de bor. Gjennom et tverrfaglig samarbeid hvor profesjonene samarbeider om oppgavene, kan pleiepersonell få den nødvendige kompetanseheving, og mindre mobile brukere få hjelpen nærmere der de bor. Slik jeg ser det, er vi allerede langt på overtid med hensyn til etableringen av kommunalt ansatte audiografer og audiopedagoger til denne type oppgaver.
Rådgivningskontorene for hørsel fungerer bra i de store byene, og mange kommunale hørselskontakter gjør en god jobb.
– Men Norge er mer enn store byer, og vi vet at det ikke er lett for en hørselshemmede på pluss åtti år i grisgrendt strøk å komme seg til en hørselssentral.
– Men dette må styres ovenfra, det må ligge en politisk vilje i bunn for å sørge for at pleiepersonell har den kunnskapen de trenger for å ivareta de eldres behov. Vi må ikke glemme at sosial kontakt er viktig gjennom hele livsløpet, sier Jorunn Solheim.