Av Tor Slette Johansen
Stein Thomassen (bildet), kunnskapsformidler og tinnitusforeleser, sier at både helsevesen og pårørende mangler kunnskap om hvordan barn med tinnitus bør håndteres.
– Det finnes ingen eksakte tall for hvor mange barn og unge opp til 16 år som har tinnitus i Norge i dag, men mange plages uten at foreldre og omgivelsene ellers vet om det. Og en av grunnene er at barn ofte ikke forteller om plagene de har.
Tinnitus er to-tre ganger vanligere hos hørselshemmede barn enn normalhørende.
Ikke skrem barn med tinnitus
Barn og unge under 16 år kvier seg for å fortelle at de har tinnitus. Det beste rådet når det oppdages, er å tenke positivt – ikke skremme barna.
–Typiske tegn på at barn har tinnitus er søvnproblemer, de plages av eller unngår stille og støyende miljøer, de kan ha vanskeligheter med lytting og konsentrasjon på skolen, de kan være redd for å bli anklaget for ikke å følge med, og uro og angst. Man skal imidlertid vokte seg for å trekke forhastede konklusjoner, for slike tegn kan forårsakes av mange andre problemer og tilstander.
Ikke bruk skremsel
Små barns beskrivelse av tinnitus er for eksempel sinte bier, pipende mus, rennende vann, noen som blåser i øret eller et tog langt borte. Eldre barns beskrivelser ligner mer på voksne sine.
– Spesielt foreldre har et stort ansvar. Uheldigvis vet de sjelden hva tinnitus faktisk er og hvordan de bør møte barnets tinnitusbekymring. Det verste man kan gjøre er å henge seg opp i alle de negative sidene ved tinnitus. For det første er ikke tinnitus en sykdom, men et symptom. For det andre kan man med riktig oppfølging lære seg til å leve godt med tinnitus-lyden, altså redusere lydens plagsomhet. Målet må hele tiden være å få en bedre hverdag, å gjøre et problem til et ikke-problem.
– Det verste man kan gjøre er å skremme barn med at de har en sykdom de må slite med resten av livet. Rett medisin er derimot å berolige, gi trygghet, normalisere og ufarliggjøre tinnitus.
Les også: Selvhjelpsbok til tinnitusrammede
Også helsepersonell har en viktig rolle i å behandle og forebygge negative følger av tinnitus.
– Spesielt viktig er det å bruke samtaleteknikker som beroliger barna. Det er viktig å sørge for at omgivelsene må være barnevennlige og trygge, helsepersonell må ta seg god tid med barn og få et trygt og tillitsfullt forhold og hele tiden ordlegge seg optimistisk. Det er viktig at helsepersonell lar barna selv fortelle og la samtalene gå på barnas premisser, være nysgjerrig, ikke belærende. La gjerne barna tegne og forklare og selv foreslå tiltak de tror kan hjelpe.
Utredning viktig
Barnas livssituasjon er viktig grunnlag for hvordan behandling og oppfølging skal skje.
– Derfor er en grundig utredning et godt utgangspunkt. I tillegg til klinisk undersøkelse og audiologisk utredning er det nødvendig å se på tidligere sykehistorie og viktige livshendelser, for eksempel familiesplittelse eller sosiale vanskeligheter. I noen tilfeller kan det være nødvendig å henvise videre til medisinsk og/eller barnepsykologisk utredning.
Les også: – Gi tinnituspasientene håp
Thomassen sier også det er viktig å kartlegge når og hvor tinnitus er mest plagsom i barnehagen eller på skolen, for å kunne komme frem til strategier for opphold i klasserom og hvordan elev og skoleteam sammen skal finne gode løsninger. Ikke minst er det viktig å få på plass kjøreregler for profesjonell støtte og håndtering, for eksempel av audiopedagog.
Noen ganger er det foreldrene som har et problem. Barnet bryr seg lite om tinnituslyden, men foreldrene frykter det verste og takler ikke denne bekymringen. Derfor må utredere og behandlere ha kompetanse på håndtering av foreldre så vel som barn.