Hopp til innhold

Marte Oppedal Vale (38) har kjent på kroppen hvordan mangel på tilrettelegging, universell utforming, kunnskap og vilje kan støte en hørselshemmet elev ut i faglig og sosial isolasjon. Hennes drøm er den universelle fellesskolen.

Av Tor Slette Johansen (tekst og foto)Marte Vale

Vale er statsviter fra NTNU og har blant annet jobbet i det som den gang het Arbeids- og inkluderingsdepartementet, i Barne- og likestillingsdepartementet og hos Likestillings- og diskrimineringsombudet. Siden 2015 har hun vært interessepolitisk rådgiver i HLF. Hun har også flere års erfaring som tillitsvalgt i HLF. Med moderat hørselstap fikk hun sine første høreapparater da hun var tre og et halvt år. Hørselen ble stadig dårligere, og hun fikk sitt første cochleaimplantat (CI) i 2009, det andre to år senere.

Begynte bra

Det begynte så bra. Hun gikk i vanlig barnehage i Asker, fortsatt i vanlig barneskole med redusert klassestørrelse, tepper på gulvet, elevene satt i hestesko, teleslynge i gulvet, det hang mikrofoner ned fra taket som alle brukte.

– Etter datidens standard var dette god individuell tilrettelegging. Jeg var den eneste i klassen med nedsatt hørsel, og forholdene ble lagt til rette etter at vi tok kontakt med skolen ett år før jeg begynte. Etter hvert måtte jeg ha spesialundervisning, og da ble jeg tatt ut av klassen og vekk fra mine klassekamerater.

– Men, sier Vale, det er et stort men. Dette er et klassisk eksempel på hvordan skolen tilrettelegger fysisk, men glemmer det pedagogiske og sosiale. Spesielt ille var det i friminuttene. Da hadde jeg problemer med å følge med og oppfatte de sosiale kodene som eksisterer, som reglene for spill og lek. Det var ikke så ille de første årene på barneskolen, men det ble vanskeligere og langt verre på ungdomskolen. Jeg ble utrygg og redd for å si eller gjøre noe galt. Fra skolens side var det ingen personlig eller sosial oppfølging, jeg måtte greie meg selv som best jeg kunne.

Frosset ut

Vale måtte skifte klasse i fjerde klasse. Da mistet hun mye av kontakten med sine gamle klassekamerater, og fikk ny lærer.

– Det ble vanskelig. Nye elever en én ting, men den nye læreren var veldig opptatt av pedagogiske trender. Pedagogikk basert på selvstendighet og selvlæring, basert på åpne samtaler i stor klasse. Du kan tenke deg hvor lett det var for meg med nedsatt hørsel å få utbytte av den formen for undervisning. Det gikk dårlig. Det ble mer spesialundervisning, og jeg følte meg på en måte frosset ut av fellesskapet.

– Jeg følte at «det er ikke så farlig om hun ikke er med». Jeg oppfattet det som liten forståelse for å ta hensyn til mine behov og meg som person. Det handlet om fravær av empati, både fra elever og l��rer, sier Vale.

Følte seg mobbet

 Lærerne var mye av årsaken til problemene jeg opplevde. Én ting er undervisningsformen, en annen er at de ikke stilte krav til de andre elevene om å respektere at jeg faktiske hadde behov for at de brukte mikrofonene. Siden de fysiske tilretteleggingstiltakene var rettet mot meg og mine individuelle behov, ble de ikke fulgt opp og brukt. Lærerne saboterte også bruk av de hørselstekniske hjelpemidlene. For meg fremstår dette som mobbing og diskriminering, sier Vale.

– Mange tilsynelatende uskyldige, enkeltstående hendelser tilslører ofte de strukturelle manglene. Sammen fører de til utestengelse og isolasjon av hørselshemmede. Å nekte å kalle det diskriminering blir en latterliggjøring, usynliggjøring og unnlatelse av ta hørselshemmede barn og unge på alvor.

Menneskelig innsats

Vale gikk siste året av grunnskolen på Vetland skole i Oslo, hvor hun måtte lære seg tegnspråk.

– Det var dessverre ikke mitt miljø.

Hun avsluttet skolegangen ved Briskeby videregående skole i Lier, som i dag eies av HLF.

– I dag ser jeg at jeg gjerne skulle hatt Briskebys tilbud allerede på ungdomsskolen. Men aller helst skulle jeg ha opplevd en inkluderende og universell integrert skole. En skole hvor mine tilretteleggingstiltak også var til nytte for de andre, og med en grunnholdning pedagogisk om at alle er like mye verd. Også de som er annerledes, sier Vale.

Inkluderende kompetanse

En hørselshemming er ikke bare et fysisk handikap, mener hun.

– Dagens skole har fortsatt et for sterkt fokus på den fysiske individuelle tilretteleggingen. Jeg savner mer fokus på individets plass og rolle i en universell skole, og forståelse for at en hørselshemming også er et sosialt handikap. Inkludering og normalisering er viktige elementer å lære i grunnskolen. Empati og respekt er to andre. Vi må lære våre barn at ikke alle er like, og at alle har en plass i det inkluderende storsamfunnet. Vi må lære dem at de kan oppnå resultater selv om man er funksjonshemmet. Inkluderende kompetanse er en viktig egenskap for alle elever. Det er en vei ut av det å være og å bli behandlet som funksjonshemmet, og en uvurderlig egenskap for inkludering i høyere utdanning og i arbeidslivet. Spesialpedagogikk må støtte opp om en universell og inkluderende pedagogikk.

– Men det må læres så tidlig som mulig. Hvis de «normale elevene» lærer at det er greit å gi blaffen i å bruke mikrofonen i klasserommet, hvis de lærer at det er greit å si nei til å dele rom med en hørselshemmet medelev på leirskolen, vel, da lærer de også at det er helt greit å ikke ansette en hørselshemmet når de sitter som sjef i sitt voksne liv. De lærer ikke likeverd.

Fellesskolen

Vale tar utgangspunktet i familien når hun vil beskrive hvilken skole hun drømmer om; den universelle fellesskolen.

– Innad i familiene lærer man inkludering og fellesskap, spesielt søsken er gode til det. Denne strukturen må det da være mulig å få overført til skolen. Jeg er tilhenger av enhetsskolen, den er bra, men fellesskolen er enda bedre. Det er i grunnskolen vi lærer alt grunnleggende, og det er der vi på mange måter formes som mennesker. I dette fellesskapet er det ingen grunn til at barn med nedsatt hørsel ikke skal være selvsagte og fullverdige medlemmer.

Kommunikasjon

 Alt i alt handler dette om kommunikasjon. Med basis i individuell tilpasning som spesialundervisning, personlige hjelpemidler, tilgjengelighet på gruppenivå med for eksempel teleslynge i klasserommet, er målet å ende opp med universell utforming i skolen. 

– Husk at det er mange som har sosiale og kommunikative utfordringer i skolen. Det som er godt for hørselshemmede elever er godt for alle. I stedet for tepper på gulvet, trenger vi skoler med så god akustikk at tepper ikke er nødvendig. I tillegg til teleslynge må det installeres lydutjevningsanlegg for alle elevene. Dette må kombineres med en pedagogikk fundamentert på menneskerettigheter og likeverd. Da begynner vi å snakke om en universelt utformet skole, sier Marte Oppedal Vale.

Fant du det du lette etter? Gi oss din tilbakemelding

Takk for at du hjelper oss å lage en bedre tjeneste.
Skriv din tilbakemelding i skjemaet nedenfor.

Dette feltet er påkrevd
Angi en korrekt e-postadresse

Takk for din tilbakemelding