Tekst og foto: Tor Slette Johansen
Intervjuet har stått på trykk i Din Hørsel nr. 4- 2018
Årene på barneskolen på hjemstedet Bud, en kystperle noen mil fra Molde, var en fin tid for Marthe. På ungdomsskolen og første året på videregående skole derimot, møtte hun store utfordringer og problemer. De to siste årene på Briskeby ble redningen – både faglig og ikke minst sosialt.
Medfødt hørselstap
Marthe har moderat til alvorlig hørselstap og bruker høreapparater på begge ører. Hørselstapet er medfødt. Foreldrene skjønte tidlig at hun hørte dårlig, men ble ikke trodd.
- Vi var hos øre-nese-hals-spesialist med Marthe da hun var to og et halvt år. Legen bare så inn i øret på Marthe og sa det ikke var noe i veien med hørselen henne. Ettersom hun hadde «normalt» språk for en toåringen var alt i orden, ifølge legen, sier mor Janne Helen Solheim.
- Men vi visste bedre, og måtte stå hardt på for å bli henvist til hørselssentralen i Molde. Etter testen her ble hun sendt rett videre til utredning ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Her ble hørselstapet raskt utredet og fastslått, og ikke lenge etter var høreapparatene på plass.
FORNØYD. Vitnemålet til Marthe Solheim Hjelseth vitner om stor innsats og trivsel de to siste årene på videregående skole.
- Det var en lang prosess, sier mor Janne, tidligere styremedlem i HLFs foreldre- og barnutvalg og nå med i en prosjektgruppe som skal kartlegge APD (Auditory processing disorder) blant barn i Norge. Du kan lese mer om APD her.
Marthes bror Henrik (11) fikk påvist nedsatt hørsel allerede under screeningen to dager etter fødselen, mens søsteren, foreldrene og besteforeldrene hører normalt.
Tok ikke hensyn
Marthes barne- og ungdomsskole lå på hjemstedet, mens Fræna vidaregåande skule lå en liten bussreise unna.
- På barneskolen gikk det helt fint. Jeg hadde gode venner som ikke brydde seg om at jeg hørte dårlig. Der var jeg en naturlig del av venneflokken, hadde lærere som så meg, det var tilrettelagt med mikrofoner, og jeg fikk med meg det jeg skulle av undervisningen, forteller Marthe.
På ungdomsskolen endret dette seg. Mye mener hun skyldes at elevene, som tenåringer flest, gjorde opprør mot normene som var, nektet å bruke mikrofoner, og de nektet å godta Marthe som den hun var.
Foreldrene og Marthe hadde et møte med skolen før hun skulle begynne på videregående - med administrasjonen, ikke lærerne.
- Vi hadde mange ulike lærere, og mange vikarer. Enkelte var flinke til å ta hensyn og brukte lærermikrofonen, andre lærere nektet å bruke mikrofon. Elevmikrofoner fantes, men ble ikke brukt.
Skriftlig undervisningsmateriale var det fint lite av. Klassene var store, opptil 30 elever, og noe av undervisningen var lagt opp til en til en-samtaler mellom elevene.
- Du kan jo tenke deg hvor mye surr og støy det ble av det, sier Marthe.
Mistet overskuddet
Det psykososiale miljøet var dårlig både på ungdomsskolen og året på Fræna videregående skole. Hun følte seg generelt sosialt isolert.
- Men min bestevenninne Camilla var en god støttespiller og trøst i årene på ungdomsskolen, og vi spilte mye fotball sammen med guttene på alle trinnene.
Mor Janne skyter inn: - Vi sendte klage til skolen om det psykososiale miljøet og om mangelfull tilrettelegging, men det ble ingen bedring.
STOLT MAMMA. Janne Helen Solheim har vært en viktig støttespiller for Marthe.
Mens Marthe hadde hatt stort utbytte av undervisningen på ungdomsskolen, hadde hun lite utbytte av undervisningen på videregående. Det tok hun igjen med lekselesing på ettermiddag og kveld.
- Jeg spilte fotball og sov. Jeg hadde ikke overskudd til stort annet og var alltid sliten.
Toppkarakterer
- Jeg hospiterte på Briskeby videregående skole noen dager i slutten av februar det året jeg gikk på Fræna, men hadde ikke lyst til å gå der heller. Jeg hadde egentlig ikke lyst til noe på den tiden.
I dag er hun glad for at hun ombestemte seg og at det ble Briskeby likevel.
Marthe har vært skoleflink i alle år. Hun gjorde det bra på barneskolen og fikk gode karakterer på ungdomsskolen, takket være iherdig egeninnsats.
- Jeg har alltid likt å lese og lære, og brukte mye av fritiden til å lese lekser, sier ungjenta som forklaring på vitnemålet hun fikk i vår. 20 seksere av 24 mulig. De fire øvrige karakterene var også gode, men første året på videregående med store klasser og for dårlig tilrettelegging hindret full pott for Marthe.
- Dette er et av de beste resultatene noensinne ved Briskeby, sier skolens rektor Berit E. Tollefsen. (Se rammesak)
Blant likesinnede
De to årene på Briskeby videregående skole i Lier, der hun tok studiespesialisering, viste seg å være gull verd for Marthe. Hun kom til en skole med dyktige lærere og hvor alt er tilrettelagt for hørselshemmede.
Her fikk hun også et sosialt miljø hun savnet på siste årene på skolene hjemme. Hun bodde på hybelhuset, og selv om det til tider ble mye sosialt liv og lite nattesøvn, følte Marthe seg for første gang på mange år inkludert. Hun fikk venner for resten av livet – og kjæreste.
- Gode karakterer er bra, men gode venner er enda bedre, sier hun.
Skuffet over systemet
Marthe vil ikke henge ut enkeltpersoner eller grupper. Men på spørsmål om hva som har skuffet hennes mest gjennom årene, svarer hun kontakt: Systemet!
Mangel på forståelse, kunnskap og vilje i skoleverket ligger som en mørk skygge over 19-åringens liv så langt. Ingen lyttet til hennes og foreldres ønske om tilrettelagt undervisning i mindre grupper.
Hos PP-tjenesten i Fræna fikk hun tidlig høre at hun ikke kunne klare like mye som alle andre. Audiopedagogtjenesten ble lagt ned i hjemfylket.
-Jeg følte at systemet dro meg ned, ikke opp, sier Marthe.
Ser fremover
Nå ser hun bare fremover. Hjemme i Bud har hun flere gode venner, spiller fotball, danser, tegner og kobler av på treningssenteret. Men fra nyttår skal hun dra nytte av de gode karakterene hun har arbeidet for gjennom barne- og ungdomsårene.
- Planen i dag er å studere rettsvitenskap i Oslo fra nyttår. Jeg vakler litt mellom jussen og medisin, men tror jeg prøver jussen først. Hopper jeg over til medisin må jeg bruke noe tid på å ta realfag, som ikke passet inn med timeplanen på Briskeby.
- Uansett ser jeg lyst på femtiden, nå smiler jeg til hverdagen og verden, sier Marthe.
