Intervjuet er publisert i Din Hørsel 01-2019
Tekst: Bjørg Engdahl
Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
- Dette er den gjeveste medaljen jeg har fått. Den er jeg skikkelig stolt over, sier Dot og viser frem en gullmedalje fra en imponerende haug av edle metaller hjemme i leiligheten på Hosle. Gullet tok hun under vannski-VM for funksjonshemmede i Sydney i 2017. Året etter tok hun gull under EM i Frankrike.
-Det blir tøft å forsvare VM-tittelen i år, men jeg skal gjøre så godt jeg kan, sier 57 åringen.
Dobbelt handikap
Hun ligger i hardtrening til mesterskapet i juli og syns det er ekstra stas å skulle konkurrere på hjemmebane. Årets VM for parautøvere går nemlig av stabelen på Skarnes i Odalen. Her må Dot holde stø kurs på skiene og svinge seg gjennom en vannskibane med seks vannbøyer uten å miste grep om det 18,25 meter lange tauet som er festet til en vannskibåt. Øvelsen krever både muskelstyrke og god balanse, og her har Dot ekstra utfordringer.
-Jeg er født med cerebral parese og nedsatt hørsel, og det er et dobbelt handikap for balansen. Jeg har diagonal nedsatt funksjon i venstre arm og høyre bein, noe som gir vinglete gange. Hvis jeg faller er det vanskelig å komme opp igjen.
-Og likevel står du på vannski?
- Ja, det gir så mye mestringsfølelse og endorfiner å stå oppe på de skiene! I tenårene drev jeg med alpint, og dette blir jo som å stå slalåm på vannet. Jeg ble helt hektet da jeg prøvde vannski for første gang, og fra midten av 80-tallet konkurrerte jeg i ti år før jeg fikk barn og måtte ta en lengre pause, forteller Dot.
UREDD. Dot Elisabeth ble frelst allerede første gangen hun sto på vannski og har vunnet en rekke internasjonale medaljer (Foto: John Lipscomb)
Etter at hun gjorde comeback på vannski som 50-åring har hun plukket med seg ti medaljer fra EM og VM rundt omkring i verden, og siden 2009 er hun blitt norgesmester ti ganger.
- Teknikk er mye av hemmeligheten, resten er vilje. Feilen mange gjør når de skal prøve vannski er å tro de skal klare det med én gang. Du kan ikke gi deg, selv om du faller. Du må prøve igjen og igjen og igjen. Til slutt går det.
Opp av stolen!
Denne innstillingen har hun hatt hele livet. I tillegg til konkurranseinstinkt og modige gener har hun også foreldrene som var flinke til å heie henne frem. Noen av aktivitetene hun drev med i barndommen har hun tatt opp i voksen alder. I vinter har hun kombinert faste treningsdager på treningssenter med riding, stavgang, skigåing, hjemmeøvelser og trening i varmtvannsbasseng.
Etter at datteren Thea (22) forlot redet i fjor ble det plass til trimsykkel på jenterommet. Dermed er sykkelformen inne når Dot skal ut på veiene med en spesialtilpasset el-sykkel som hun sittesykler med. Lårmusklene får virkelig kjørt seg etter par timer kommunen rundt.
-Jeg ser på trening som en jobb. Uten trening blir muskulaturen stiv og balansen dårlig, så jeg kan ikke sette meg ned. Det har jeg aldri fått lov til. Særlig mamma har pushet meg hele livet. «Opp av stolen, Dot!», har hun alltid sagt.
HLF-veteran
59-åringen fra Bærum er ikke bare veteran innen paraidrett. Hun kom tidlig inn i HLF-miljøet da hun begynte på HLF Briskeby videregående skole på Briskeby i Oslo. Hun ble aktiv i HLFs ungdomsorganisasjonen, som den gangen het HUK (Hørselshemmedes Ungdomsklubb). Etter at hun sluttet i sin mangeårige regnskapsjobb i Forsvaret har HLF Akershus og HLF Bærum nytt godt av Dots økonomikompetanse. Hun har vært kasserer i sju år og sitter nå i en arbeidsgruppe i HLF Viken.
-Nå som jeg ikke jobber mer er det fint å treffe likesinnede og samtidig gjøre en frivillig innsats for andre, synes hun.
Blant hjertesakene hennes er å få rekruttert hørselshemmede barn og unge inn i vannskisporten.
-Det er ikke noe problem å ha nedsatt hørsel når du står på vannski. Kommunikasjonen med båtføreren skjer uansett ved hjelp av tegn, og mange av dagens høreapparater tåler en vannsprut, forteller Dot, som ble født med et tosidig hørselstap på 70–80 dBHL.
Tandemhopp i 50-årsgave
En rask titt innom Facebook-siden hennes viser at treningsklær er favorittantrekket året rundt. Dot deler få sofabilder.
-Er det noe du ikke har prøvd av sportsaktiviteter som du kan tenke deg å teste?
Hun smiler lurt og mener hun har blitt litt roligere med årene. Som ung eide hun ikke frykt og kan fortsatt huske gleden over å kaste seg utfor en stupbratt alpinbakke. Som eneste jente var hun da også med på landslaget i alpint sammen med Cato Zahl Pedersen.
-Det er viktig å gi seg selv nye utfordringer, så jeg har tenkt litt på strikkhopp. Det ser moro ut.
Da hun fylte 50 år ga hun en helt spesiell gave til seg selv: Fallskjermhopp. Opplevelsen ble et realt mestringskick.
- Jeg kjøpte et tandemhopp på Jarlsberg i Tønsberg, men ville ikke fortelle det til noen andre før jeg hadde gjennomført og overlevd. Da vi hoppet ut av flyet ble pusten slått rett ut av meg, så det var litt av et sjokk. Heldigvis hadde jeg en flink instruktør som hjalp meg med å få pusten i gang. Da ble det gøy.
Trygt nede på bakken var ikke Dot sen med å plukke frem mobilen. Den første hun ringte var til sin 81 år gamle mor Karin Krog.
-Hei mamma. Nå har jeg hoppet i fallskjerm!
STERKE BÅND. Dot kan takke sin egen vilje og oppmuntrende foreldre for et liv med mye fysisk aktivitet. Det er sterke bånd mellom Dot og moren Karin Krog.
Ustoppelig datter
Moren er med under deler av intervjuet og forteller med stolt stemme om en datter som tidlig ga uttrykk for at hun ville klare det samme som andre barn - og gjerne litt til.
- Jeg satt med hjertet i halsen mange ganger når du raste avgårde, men du var ustoppelig. Vi valgte å legge til rette, i stedet for å holde deg tilbake. Jeg tror det er viktig at barn med handikap pushes litt, sier damen, som for omverdenen er mest kjent som en folkekjær jazzsanger.
For datter Dot er hun først og fremst den evig oppmuntrende mammaen som tok sine to døtre med seg i skibakker, på seilturer, fjellturer og ikke minst svømmeturer. Dots NM-medaljer i svømming fra ungdomstiden er et resultat av morslektens svømmeglede. Også mormoren elsket vann.
Ville ikke bruke høreapparat
Sett i ettertid skulle Karin Krog ønske bedre oppfølging av datterens hørsel. Det tok lang tid før Dot fikk hørselstest, høreapparater og sårt tiltrengt logopedhjelp.
-Det var mye sterk stemme hjemme hos oss de første årene, så det var fint å få avkreftet at hun var et ulydig barn. Problemet var jo nedsatt hørsel. Dessverre ville hun ikke bruke høreapparatene. Vi gjorde som vi ble anbefalt den gangen og "truet" dem på henne.
Dot husker godt den gamle apparaturen med ledninger opp til ørene som de andre barn ville se og plukke på. Det verste var likevel all støy rett i øregangene i time etter time. Mamma Karin kan ennå se for seg det lille bleke ansiktet som kom hjem etter en lang dag i barnehagen. Da måtte hun ligge til lading på sofaen før hun var klar for ny aktivitet.
Trener ørene
I dag har Dot et langt mer hjertelig forhold til høreapparatene og kan ikke få fullrost de nye hun fikk for tre år siden. Hun er særlig fornøyd med appene som gjør at hun kan styre lydbilde og musikk via mobiltelefonen. Til tross for litt økende hørselstap på grunn av alder, føler Dot at hørselen er bra. Hun er dessuten en dyktig munnavleser.
- Jeg har høreapparatene på hele dagen, selv om jeg bor alene. Jo mer jeg bruker dem, desto bedre hørsel. Akkurat som det er viktig å trene muskler, er det viktig å trene hørselen. Dette må du huske på mamma, når du skal venne deg til høreapparat. Her har jeg tenkt å pushe deg litt, sier datteren.
Vil ha et selvstendig liv
Dot selv får stadig spørsmål når de to møtes eller snakker i telefonen: «Har du trent i dag, Dot?». Her fins det kun to riktige svar, enten «ja» eller «jeg skal trene i morgen».
- Jeg trener faktisk annenhver dag. Min viktigste motivasjon er at jeg vil leve et selvstendig liv uten senskader. Jeg kjenner flere på min alder med samme type cerebral parese som sitter i rullestol på grunn av muskelstivhet og spasmer. Dit skal ikke jeg. Det skal hverken rullator eller rullestol inn i denne leiligheten. Jeg skal gå på egne bein!