Spørsmål om Ménière

Symptomene på  Ménières sykdom skyldes endring av væskeinnholdet i den del av det indre øre som kalles labyrinten.

Ja, stress betraktes i høy grad som en medvirkende faktor til Ménières sykdom.

Ofte har det vist seg at en ménièrerammet var utsatt for en stressperiode en tid før sykdommen inntraff. Det kan ha vært tap av en eller annen form; tap av arbeid, et familiemedlems død, en smertefull skilsmisse, problemer i parforhold eller kanskje en særlig krevende periode på jobben.

Fødsler har også utløst  Ménières sykdom.

Etter at sykdommen er inntruffet, kan stress være en medvirkende årsak til anfall. Med stress menes i denne forbindelse enhver form for belastning, det være seg psykisk eller fysisk.

Vær derfor oppmerksom på at støy ofte er stressende.

Spesielt for en  ménièrerammet med hørselstap, tinnitus og/eller lydoverfølsomhet, kan støy bli direkte sjenerende og dermed virke stressende.

Det kan derfor være klokt å finne ut av hva en reagerer på og unngå dette, både i fritiden og på arbeidet.

De fleste leger foreslår at man reduserer saltinntaket, da salt erfaringsmessig binder væske i kroppen. 

Det oppfordres også til måtehold når det gjelder bruk av alkohol eller tobakk.

Mange  ménièrerammede har en viss intoleranse overfor noen typer matvarer, Dette kan den enkelte selv konstatere ved å føre dagbok, hvor man i en periode på f.eks. tre måneder daglig noterer alt som inntas, også væske, fra morgen til kveld.

Samtidig noterer en daglig eventuelle anfall, endringer i balanse, tinnitus etc. Etter en periode sammenlignes de to typer notat og en forsøker å finne et mønster. Observer om det som inntas gir færre/mindre eller flere/større anfall.

Siden  ménièrerammedes opplevelse av hva man ikke tåler kan være individuelt, er det ikke mulig å gi retningslinjer. Men allment kjente migrenefremkallere som rødvin, sjokolade, og lakris, synes ofte å spille en rolle.

Det er tre symptomer som spesielt kjennetegner sykdommen Ménière.

Det mest markante av disse er svimmelhet.

I tillegg er også tinnitus og hørselstap en viktig del av diagnosen « Ménières sykdom».

Diagnostisering av Ménières sykdom krever både den ménièrerammedes medisinske historie og en fysisk undersøkelse.

En øre-, nese-, halslege (ØNH-lege) vil foreta hørsels- og balansetest. Nøyaktig måling og karakteristikk av hørselstapet er meget viktig ved diagnostiseringen av Ménières sykdom.

Et  ménièreanfall oppstår plutselig. Det kan forekomme flere ganger daglig, så sjeldent som en gang i året eller med flere års mellomrom.

Den rotatoriske svimmelheten, som ofte er det verste av symptomene, tvinger den ménièrerammede til å legge seg ned og holde seg helt i ro.

For noen kan anfallet komme plutselig og uten forvarsel, men de fleste ménièrerammede merker at anfallet kommer. Forvarselet er som regel trykk eller stikk i øret. Dermed rekker mange ménièrerammede å ta forhåndsregler før anfallet kommer. Under selve anfallet må de fleste ménièrerammede ligge helt stille med lukkede øyne. Åpner man øynene, opplever man verden som en karusell der omgivelsene farer forbi.

Denne karusellfølelsen skyldes nystagmus. Nystagmus forårsaker, under anfall, meget hurtige øyebevegelser fra side til side. Anfall fører også til voldsom kvalme og kan i tunge anfallsperioder ledsages av oppkast, diaré, svettetokter og hjertebank. Etter anfall kan den  ménièrerammede ofte føle seg fullstendig tom og uten initiativ i flere dager.

Hos noen ménièrerammede starter anfallet med tinnitus, hørselstap eller en fornemmelse av trykk i det rammede øret. Hos andre starter det med voldsom svimmelhet. Oftest er selve anfallet en kombinasjon av svimmelhet, tinnitus, hørselstap og trykk i øret, og det kan vare fra minutter til døgn.

Opplevelsen av svimmelhetsanfallet er forskjellig fra  ménièrerammet til ménièrerammet, og fra anfall til anfall. En del ménièrerammede kan også gjennom lange perioder oppleve hørselstap og ubalanse, uten at de voldsomme svimmelhetsanfallene inntreffer.

Forløpet av Ménières sykdom ofte uforutsigbart.

Den svingende hørselen er mest alminnelig de første årene. Deretter stabiliserer oftest hørselen seg på et nivå rundt 50 – 60 dB. Over tid kan hørselstapet fortsette til total døvhet på det rammede øre. Grad av hørselstap kan muligens henge sammen med mengden av anfall, samt deres styrke og varighet. Hvordan hørselstapet utarter seg, kan ikke forutsies.

Ved måling av hørselen vil det for en  ménièrerammet oftest vise seg at hørselstapet er mest markant i bassen. En manns tale vil derfor ofte være vanskeligere å oppfatte enn en kvinnes som ligger mer i diskanten. I tillegg vil mange rammede med tiden oppleve lydforvrengninger som gjør det vanskelig å forstå tale.

I de fleste tilfeller kan hørselstapet avhjelpes ved et høreapparat.

Les mer (legg til lenke)

Over tid øker sannsynligheten for at sykdommen også skal ramme det andre øret.

I ytterst sjeldne tilfeller kan Ménières sykdom starte samtidig på begge ørene. Sykdomsforløpet på det andre øret vil i de fleste tilfeller være langt mildere. Svimmelheten vil ofte være mer i form av ubalanse enn i form av anfall, og ofte blir hørselstapet heller ikke så merkbart som på det første øret.

Tinnitus og hørselstap kan utvikles på begge ører, uten at dette betyr at man også har Ménière på det andre øret.

Ja, innenfor begrepet Ménière finnes det flere ulike typer svimmelhetsanfall.

Det mest alminnelige svimmelhetsanfall er det som kalles «karusellanfall», fordi man har en følelse av å sitte i en karusell og se verden suse forbi seg.

Mange ménièrerammede opplever kanskje ikke voldsomme svimmelhetsanfall, men kortere eller lengre perioder med ubalanse. Særlig etter noen år med kraftige svimmelhetsanfall, hørselssvekkelse og svingende tinnitus, kan den ménièrerammede oppleve det som beskrives som «utbrent  ménière». Da har hørsel og tinnitus stabilisert seg, og svimmelheten (kan ha) blitt til en konstant ubalanse. Med tiden kan en ha lagt seg til en noe «bredbeint» gange. En synes selv at situasjonen er blitt bedre.

En mer sjelden type kalles «kollbøtteanfall».  Ménièrerammede kan fortelle hvordan de for eksempel må klamre seg til armlenene i stolen de sitter i for ikke å bli slynget ut, eller kan våkne om natten ved å føle at de blir kastet ut av sengen.

En meget sjelden type, som kun rammer et begrenset antall, er droppanfall eller «plutselig fall ved full bevissthet» (Tumarkins otholitic crisis). Den ménièrerammede opplever plutselig å falle om, men uten å ha mistet bevisstheten eller ha følt seg svimmel først. Denne spesielle formen for svimmelhet forekommer oftest etter at sykdommen har vart noen år.

Ja. Enkelte svimmelhetstilstander kan forveksles med Ménières sykdom.

Væskeansamling i mellomøret fører til dottfornemmelse, lydforvrengning og høretap, i tillegg til varierende følelse av svimmelhet. Dette vil normalt bli gradvis bedre i løpet av en måneds tid. Virus på balansenerven og krystallsyke er andre eksempler.

Virus på balansenerven (neuritis vestibularis) har ikke som  Ménière karakter av anfall, men er en flere uker lang episode med avtakende svimmelhet. Tinnitus og fluktuerende hørselstap er heller ikke vanlig ved dette viruset. Etter 3 – 4 uker bør et slikt virus være borte.

Krystallsyke, er en tilstand med anfall av kraftig svimmelhet som kan utløses ved visse bevegelser med hodet, gjerne i det man snur seg eller setter seg opp i sengen. Krystallsyke antas å være forårsaket av partikler («stener», «krystaller») i endolymfen i buegangene i balanseorganet i det indre øret.

Når hodet beveges, settes disse partiklene i bevegelse og skaper bølgebevegelser inne i buegangene. Tilstanden går som regel over av seg selv, men ikke sjelden kommer den tilbake etter noe tid. Medisinsk behandling gir gode prognoser for å bli frisk.

En type svimmelhet som både påvirker balanse, hørsel og som medfører tinnitus er Acusticus Neurinom. Det er en godartet svulst på hørselsnerven. Slike svulster er meget sjeldne. En Acusticus Neurinom oppdages dels gjennom hjernestammeaudiometri og dels ved CT- eller spesielt MR-scanning.

Disse undersøkelser skal foretas på Ménièrerammede, for å utelukke tilstedeværelsen av en svulst. En Acusticus Neurinom er i seg selv godartet, men den kan vokse og derved trykke på vitale deler. Derfor bør man sikre seg at den fjernes.

Et siste eksempel på en tilstand som har Ménière-lignende symptomer er labyrintitt. En labyrintitt er en infeksjon i hørsel- og balanseorganet, labyrinten, i det indre øret. Det er en tilstand som er karakterisert ved akutt oppstått svimmelhet og nedsatt hørsel på det ene eller begge ørene.

Balansenerven vil med tiden bli mindre og mindre funksjonsdyktig.

Den ménièrerammede vil derfor ubevisst «styre» mer og mer med øynene, det vil si at øynene kompenserer fordi balansenerven ikke fungerer.

Dette problemet merkes tydeligst i mørket, hvor man ikke kan se og derfor ikke styre med øynene. Dessuten kan trapper bli et økende problem, hvis det ikke er gelender. Det kan være en stor hjelp bare å legge hånden lett på skulderen til en person man har følge med.

Les mer (legg til lenke)

Mange ØNH-leger forteller den ménièrerammede at det ikke finnes medisiner som hjelper. Flere typer medisiner kan i mange tilfeller avhjelpe problemene med Ménières sykdom.

Hva som eventuelt kan hjelpe, og dosering, er høyst individuelt, og den ménièrerammede bør rådføre seg med sin lege.

Hensikten med medisineringen er å forhindre svimmelhetsanfall. Fordi erfaringer viser at for hvert svimmelhetsanfall reduseres hørselen på det rammede øret, er det en mulighet for at den rammede kan bli tunghørt og kanskje døv. Derfor er medisinering noe man bør diskutere med legen. Legen kan tilby ulike vanndrivende midler. Disse skal teoretisk fordrive overskytende væskemengde fra kroppen og i ménièrerammedes situasjon senke hydrops-trykket i øret.

Det er også utviklet medisiner for ménières sykdom. For tiden kjennes to slike: Betaserc® og Vastarel®.

Vastarel® distribueres ikke i Norge, men Betaserc® er tilgjengelig. Selv om norske leger er noe tilbakeholdende med å forordne Betaserc, har denne medisinen vært prøvd ut så lenge på det norske markedet at man trygt kan forsøke den.

Erfaringsmessig kan man si at også med denne medisinen vil ca 50 % være godt hjulpet. Det er spurt om Betaserc har bivirkninger. De som benytter denne har ikke rapportert om synlige bivirkninger.

Da stress og lignende tilstander kan forårsake ménièreanfall, vil enkelte leger også gi tilbud om beroligende midler, av disse kan nevnes Valium og Vival.

Alternativ medisin kan være en mulighet. Dette er naturligvis subjektivt, men mange ménièrerammede har opplevd at akupunktur kan være til god hjelp.

Noen opplever at svimmelheten reduseres eller fjernes helt.

Fotsoneterapi kan også hjelpe. Likeledes kan fysioterapi ha en positiv effekt sammen med eventuell tradisjonell medisinering.

Med alternativ behandling bør man være klar over at seriøse behandlere setter en grense på 3 til 7 gangers behandling, alt etter hvilken behandling det er. Er tilstanden uforandret etter gitt antall behandlinger, vil ikke denne typen behandling hjelpe deg.

Dersom ingen medisiner hjelper, kan trykkbehandling være til hjelp for en del ménièrerammede.

Meniett er en liten datamaskin som via en slange, som settes mot øregangen, skaper en bestemt trykkpuls i det indre øret. Det må legges inn et dren i trommehinnen, slik at trykkpulsen kan komme til det indre øret.

Svenske forskningsresultater fra universitetet i Uppsala viser oppsiktsvekkende gode resultat med Meniett. Opp mot 70 % av de ménièrerammede som deltok ble bedre, eller bra av svimmelheten. I Norge er dette hjelpemiddelet ikke godkjent av NAV ennå.

Det er også anledning til å få kjøpt et enklere apparat, ved navn Meniq. Les mer: www.meniq.net.