Verdig liv på sykehjemmet for hørselshemmede

Hørselstap er blant de mest vanlige helseproblemer hos eldre, men ofte lavt prioritert og underrapportert i helse- og omsorgstjenesten. I tillegg framstår dagens tjenestetilbud innenfor hørselsrehabilitering dårlig organisert, ufullstendig og lite sammenhengende.

Konsekvenser av manglende oppfølging av hørselstap hos eldre er godt dokumentert: Hyppigere forekomst av ensomhet, mindre sosialt nettverk og dårligere fungering i hverdagen. Ubehandlet hørselstap kobles også til redusert selvhjulpenhet, og økt risiko for overgang fra eget hjem til sykehjemsplass.

De eldste og mest sårbare blant oss er sykehjemsbeboere. De har en sammensatt helseproblematikk og er lite i stand til å ta vare på egen helse og egne interesser. Beboere på sykehjem trenger å kunne føre samtaler, og har behov for sosialt samkvem med andre mennesker. Dette behovet vil bli ivaretatt i forbindelse med stell av høreapparater. Dette legger et stort ansvar på ansatte ved sykehjem.

Vi vet at høreapparater og tilbehør er privat eie, og at ansatte ved sykehjem ikke har som oppgave eller er ansvarlig for bruk og stell av disse. Det er også forståelig at når man har en travel arbeidshverdag, tar man ikke på seg tidkrevende oppgaver som ikke er pålagt. Opplæring av ansatte har dessuten vist seg å være praktisk vanskelig pga. tidspress og utskifting av personale. Resultatet er pasienter med nedsatt hørsel ikke oppfatter beskjeder eller viktige medisinske opplysninger.

Høreapparater blir i mange tilfeller liggende i nattbordskuffen, og brukes ikke eller i liten grad. Manglende kommunikasjonsevne øker risikoen for feilmedisinering, inaktivitet og mangelfull sosial omgang i det daglige, også med nærpersoner.

En annen utfordring for helsetjenester rettet mot eldre, er at et hørselstap kan forveksles med demens og blir behandlet deretter. Et liv uten tilgang til lyd og tale, øker for øvrig risikoen for kognitiv sykdom og stress. Aktiv bruk av høreapparater og hørselstekniske hjelpemidler er derfor særlig viktig for denne gruppen.

Hørselsforbundet har likepersoner over hele landet. De yter gratis hjelp til bruk og stell av høreapparater til alle som har behov. Likepersoner er sertifisert av Hørselsforbundet sentralt gjennom et 16 timer kurs samt og må sertifiseres på nytt hvert fjerde år. De har taushetsplikt og følges opp av sentralleddet. Arbeidet de utøver blir gjort gjennom blant annet hjemmebesøk, og tilbud ved frivillighetssentraler, eldresentre og sykehjem.

Prosjektet gjennomførte kurs for likepersoner med sikte på å styrke det frivillige tilbudet for sykehjemsbeboere. Deltagerne er blitt kurset i kommunikasjon med denne spesielle gruppen, og de etiske utfordringene som kan oppstå.

Arbeidet startet med dialog med kommune og sykehjemsledelse for å presentere prosjektets mål, forventet nytte og ressursbehov. En samarbeidsavtale avklarte rollefordeling, omfang og tidsplan. I opplærings- og implementeringsfasen fikk ansatte tilbud om veiledning og om hørselstap, kommunikasjon og bruk av høreapparater.

Prosjektet har bidratt til flere konkrete forbedringer for beboere, ansatte og pårørende. For beboerne har tiltakene ført til et tilbud om hjelp til bedre hørsel og kommunikasjon i hverdagen. Flere har fått riktig tilpassede og fungerende høreapparater, noe som gir økt trygghet i daglige samtaler og aktiviteter. Bedre kommunikasjon kan også bidra til mindre sosial isolasjon, færre misforståelser og redusert uro.

For ansatte har prosjektet ført til økt kunnskap om hørselstap, kommunikasjonsteknikker og vedlikehold av høreapparater. Samtidig har rutinene for oppfølging av beboernes hørsel blitt tydeligere og mer systematiske gjennom rutinemessige besøk av likepersoner.

Likepersoner har vært den viktigste ressursen i prosjektet. De har bidratt med erfaringsbasert støtte til beboere og veiledning til ansatte, og har dermed styrket forståelsen for hørselsutfordringer i institusjonshverdagen.

Prosjektet la til rette for bærekraftig videreføring av arbeidet gjennom integrerte rutiner, fast samarbeid med likepersoner, kontinuerlig kompetanseheving og tydelig forankring i ledelsen. Samarbeid med eksterne fagmiljøer, etablering av interne ressursgrupper, spredning av erfaringer til flere enheter og tilgjengelig kunnskap for sluttbrukere, bidrar til at resultatene opprettholdes og videreutvikles etter prosjektet.